.. fant ut at jeg var gravid,
det er helt sykt at det har gått et helt år siden den dagen allerede.
Det gikk mange tanker igjennom hodet mitt"er jeg klar"
"får jeg dette til?"
"HVORDAN skjedde dette"
Joda, siste det visste man jo svar på, men man trodde jo
ikke det skulle skje akkurat...

For meg var det å skulle få barn et enormt ansvar,
snakker ikke om bare det ansvaret med å oppdra et barn, eller jo det er kanskej det ejg gjør,
jeg vet ikke, men for meg så er det sånn at,
hun er MIN, ja hun er en far og er hans og,
men hun er MIN, mitt ansvar, jeg er mamma,
mitt ansvar at hun er mett,
at hun har det bra,
at hun får nok impulser,
at hun blir utfordret nok på nye ting,
mitt ansvar å gjøre de tingene som må gjøres,
måle feber, pele nese, vaske hår.. ja du vet.. :p

får slikkepinne av bestemor
At hun blir pappa jente og at han er svak for store blå øyner, det
bekymrer meg ikke,
for det skal han få lov til, han er pappa,
jeg er mamma,
det er en forskjell, han KAN stikke,
det kan ikke jeg,
Eller i teorien så kan jeg, men jeg kan ikke..

Han hadde aldri gjort det, men
det er sånn jeg tenker :P
Månedene fra denne dagen i fjor gikk,
og kom og gikk,
magen vokste,
og de aller fleste dager gikk det fint,
men noen dager så kom ansvarsfølelsen og
"jeg skal bli mamma!" følelsne som et hardt slag i ansiktet,
og jeg ble usikker, og jeg tenkte at jeg aldri kom til å klare å ta ansvaret og
hjelpe meg og homonell jeg var da :p
Men den dagen hun kom, og ble lagt på brystet mitt ,og kikket opp på meg,
da visste jeg bare at,
jepp, du er MI, og dette skal gå :-)
Og frem til nå har det gått veldig bra,
jeg syns jo selvføglelig som alle andre mødre,
at min datter er den vakreste som finnes!

og jeg liker veldig godt å være mamma,
jeg stresser ikke, jeg tar ting som de kommer,
og jeg ser hva hun trenger og vet hva hun trenger,
og dermed tror jeg ikke vi har noe problem :-)
VI skal, som sagt før, føkke henne opp på vår helt egne måte,
men vi skal gjøre vårt beste, og så godt vi kan for at hun skal få en god oppvekst :-)

-Frida-