Når tre blir til fire..

.. 16.juni 2016, dagen da vi fant ut at vi har vært verdens heldigste mennesker!
For å forklare litt kjapt:



Februar 2014 ble jeg diagnostisert med Lupus/SLE,
dette er en autoimmun sykdom, og det er 4 grader, ulykkesfuglen meg, hadde selvfølgelig den verste graden, 
og hadde det som kalles "lupus-betennelser" stort sett i hele kroppen. 
Heldigvis for meg kom jeg til utrolig dyktige leger, som ga meg medisiner og behandling som funket veldig kjapt, og 4.april samme året, var jeg symptomfri, og sykdommen var på vei i dvale. Ikke noe å dvele med der altså! 
2014 var egentlig det året vi hadde planlagt å få vårt andre barn, men ehhe, det ble utsatt kan du si. 
Jeg fikk først beskjed på sykehuset om at jeg ikke kunne føde flere barn, det ville være livsfarlig for meg, men de modererte seg etterhvert og jeg måtte være 3 år syptomfri, Ble vel helst bare to. 
1.april 2016 sluttet vi med prevensjon. 
Nå skulle vi virkelig prøve, og jeg hadde sagt til meg selv at det kunne veldig godt være at det tok et år eller mer. 
Nå er ikke jeg så god i matte, men den 16.juni fikk jeg altså to streker på testen, og bare noen dager etterpå var jeg på UL.
10 uker på vei.. Hvis man regner 10 uker tilbake i tid, så kommer man ganske fort frem til begynnelsen av april! 



Den vordende storesøsteren som nettopp var blitt 5 år, hadde mast om småsøsken en stund, og jeg hadde lovet henne at hun skulle bli den første til å få vite det. Men to ting som blir et problem når man putter baby i magen til mamma i 9(!!) måneder og en 5 åring i samme regnestykke. 
For dette var jo på sommeren, og det var helt sykt lenge til jul syns hun! 
Så hun gledet seg jo i mange måneder, heldigvis for det. Litt skuffa ble hun da det var en lillebror og ikke lillesøster på vei, men det har jeg jo skjønt at er relativt vanlig. Vi snakket mye om lillebror som skulle komme, og hun skulle jo selvfølgelig lære ham alt. 
"Det første jeg skal lære ham, mamma, det er å løpe skikkelig fort"



Ja, la oss si det sånn at den der babyen stod ikke helt til forventningene storesøsteren hadde. 
5.januar 2017 kom vår lille Noel til verden. Han var perfekt, akkurat som søstra. 
De første ukene var hun minimamma og eh en smule intens, men bedre det enn at de misliker det nye familiemedlemmet.


Stolt storesøster<3

Det som er viktig for meg er å bygge opp et sterkt og godt søskenbånd, så godt som jeg kan,
jeg har delvis klart det, for bare hun viser seg i rommet så lyser han opp. 
Det er visst ikke FULLT så stas å være storesøster lenger, hun er veldig glad i ham, men nå har han faktisk vært her i verden i 8 måneder og han kan FORTSATT ikke løpe, eller tegne, eller snakke, eller sykle, eller lese eller noen av de andre tusen tingene hun hadde gledet seg til å gjøre sammen med ham, PLUSS at han stjeler mye av mamma sin tid. 



Selvom jeg prøver å være like oppmerksom på henne som jeg var før, så er det nok ikke helt det samme,
hun har følt at vi er mer glad i Noel enn i henne. 
Det gjorde fryktelig vondt å høre, men man tar selvfølgelig barnet på alvor, også prater man om at babyer trenger hjelp til ALT, 
vi snakker om at det kan være litt vanskelig å bli stor, spesielt 6 år og å begynne på skolen.
Det har faktisk hjulpet. Det å føle på at hun blir sett, og at vi forstår at det kommer mange vanskelige følelser for henne,
har heldigvis gjort at det ikke er så høy temperatur så ofte lenger. 

 

-Frida-

2 kommentarer

Charlotte

12.09.2017 kl.21:39

fine bilder :)

lyspera

12.09.2017 kl.21:48

Charlotte: Takk <3

Skriv en ny kommentar

lyspera

lyspera

27, Mandal

Litt av hvert, om smått og stort :-) ... Det umulige tar bare litt lengre tid .. Er på snap: lyspera20 insta: haafleraua

Kategorier

Arkiv

hits